film  
jeg er her



Det er vanskelig å ha det vanskelig.
Men det er også vanskelig å være nær noen som har det vanskelig.
Det er vanskelig å “være der” for noen som har det vanskelig.
Når er man til hjelp og når er man egentlig bare til bry?
Og ikke minst: når er det plass til den som er nær den som har det vanskelig?
Hvor skal man plassere all sin frustrasjon og fortvilelse?
Er det innafor å legge noe av dette over på den som har det vanskelig i utgangspunktet?
Dette er en film om den som står den syke nær.
En film der den omsorgsfulle selv blir den syke.